(1961 – 1991)
Opprettelse av OP-tjenesten
Norge hadde i 1955 mottatt 16 Piper L-18C, som dannet grunnstammen i det som etter hvert ble Feltartilleriets Fly-OP tjeneste. Flyene var levert kostnadsfritt som en del av det Amerikanske våpenhjelpprogrammet. Da Fly-OP tjenesten etter hvert skulle utvides, ble Luftforsvaret tilbudt den mer moderne Cessna L-19A, også disse vederlagsfritt som en del av våpen hjelpen (MAP). Ansvarsforholdet for OP-flyene var delt slik at Luftforsvaret hadde det tekniske ansvaret og Feltartilleriet det operative. Flyene ble rulleført i Luftforsvaret. Den 7. september 1960 ankom de to første flyene til Oslo i kasser. Montering og klargjøring ble satt bort på kontrakt til Widerøe’s Flyveselskap A/S. Begge flyene var opprinnelig levert fra Cessna i 1952, men hadde tydeligvis stått lagret siden da.
Flytiden var 0 timer på så vel skrog som motor ved ankomsten hit til landet. Propellene var derimot godt brukte, med en gangtid på over 1000 timer. Etter avsluttet montering på Fornebu, ble flyene overført til Værnes og tilsluttet Cub-avdelingen der. Luftforsvarets kjenningsbokstaver for Cessna L-19A ble CE, etterfulgt av flyets individuelle bokstav, f.eks. CE-A.
Luftforsvarets flygeskole på Værnes ble senter for utdanningen av Hærens OP-flygere. Det første kurset ble igangsatt den 4. juli 1955, og de fire første elevene kunne motta vingen ved kursets avslutning den 1. mars året etter. Selv om den innledende flygetreningen foregikk på Værnes, fikk elevene anledning til trening i målobservasjon ved flyvåpenets bombe- og skyteskole (FvBSS) på Sola (trolig bare første kurs) og ved Feltartilleriets øvingsavdeling på Haslemoen. Nødvendig teknisk trening ble gjennomført i regi av Luftforsvarets tekniske skole på Kjevik, inntil denne delen av utdanningen ble overført til Værnes. Øvelsene i ildleding for artilleriet ble senere flyttet til Hjerkinn. De neste fem av den første leveransen på syv Birddog’s ankom Norge ombord på Wilh. Wilhelmsens M.S. «Terrier» den 3. november 1961. Igjen var det Widerøe’s på Fornebu, som fikk klargjøringsjobben. Dette var også lagrede fly med 0 timers gangtid. Den amerikanske hærens typebetegnelse ble som nevnt endret fra L-19A til O-1A i 1962. Det vil si at flyene hadde den nye betegnelsen gjennom størstedelen av tjenesten i Norge. Det tok imidlertid noe tid før Luftforsvaret og Hæren gikk konsekvent over til den nye typebetegnelsen.
Høsten 1965 ble ytterligere ti O-1A frigitt for levering til Norge gjennom MAP (Military Assistance Program). Den 17. november 1965 ble disse flyene tildelt kjennetegnene CE-H til CE-Q av Luftforsvaret. De skulle hentes på den amerikanske basen i Sandhofen i det daværende Vest-Tyskland. De tre første ankom Norge den 12. desember samme år, og de resterende syv i januar 1966. Totalt 17 Cessna O-1A var nå til disposisjon, og skulle fordeles på Gardermoen (7) , Værnes (5) og Bardufoss (5).
Etter kurs nr. 9 som ble avsluttet i desember 1972, kom en lang pause som varte til august 1978 før neste kurs ble igangsatt. Årsaken var Birddogflyenes vekt og balanseproblemer, noe som i en lang periode førte til kraftige operative restriksjoner på flytypen. Kurs 10 begynte med åtte elever, men bare fire avsluttet og kunne motta vingen på Værnes den 15. mai 1979. Til sammen 57 befal fra Hæren hadde da fått sin flygerutdannelse i Norge. Selv om Piper Cub lenge dominerte under flygertreningen, ble også Birddog brukt fra midten av 60-tallet. I løpet av de 35 ukene denne utdannelsen varte, fikk hver elev inntil 220 flytimer, Minimumskravet var 200 timer. Elever ved kursene 1 til 9 måtte forplikte seg til seks års mobiliseringstjeneste som, OP-flygere i Feltartilleriet. Den besto av en øvelse i året, i tillegg til eventuelle øvelser ved egne avdelinger. Fra kurs nr. 10 ble det gjennomført en to års plikttjeneste etter avsluttet utdanning. Uttak av personell til OP-flygere varierte opp gjennom årene. Til og med kurs 5 var denne utdannelsen reservert personell innen Feltartilleriet. Fra kurs 6 ble utdannelsen åpnet for alt personell innen Hæren, og fra kurs 14 også for de øvrige forsvarsgrener, da dette kurset tok til i januar 1986, deltok til sammen 12 offiserer fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret fra starten.
Disse gjennomgikk først en ukes opptaksprøver på Rygge hovedflystasjon, før selve flygetreningen begynte på Torp ved Sandefjord. Opptaksprøvene ble gjennomført på Rygge fra og med kurs nr. 10, og prøvene var nøyaktig de samme som ved Luftforsvarets flygeskole. Grunnen til at treningen ble flyttet fra Værnes til Torp, var de lite tilfredsstillende innkvarteringsmulighetene på Værnes. For instrument og nattflyging måtte imidlertid hele kurset flytte til Værnes, og ble da innlosjert på et pensjonat i nærheten av flyplassen. I løpet av 15 kurs fra 1955 til 1988, fikk 83 hærflygere vingen i Norge. Hæren utdannet egne instruktører, som igjen sto for opplæringen av nye elever. Frem til og med 1978 fikk instruktørene sin opplæring ved Luftforsvarets flygeskole og brukte da flygeskolens egne fly. Fra høsten 1979 ble også instruktørene utdannet av Hæren på Cub og Birddog.
Norsk Flyhistorisk Forening har samlet sammen mye historie om Birddog i Luftforsvaret og feltartilleriets fly-op tropper. Vi takker NFF for at vi har fått lov til å publisere disse historiske sidene fra deres magasin. Vi vil også takke Hans Petter Stue, Roy Rise, Kenneth Aarkvisla og Hans Helge Karlsen for innsendte bilder, og informasjon.