Ingen ble skadet da Helge Storflor med Cornell LN-BIF fikk motorstopp og nødlandet på Ekebergsletta i Oslo fredag ettermiddag.
Det toseters øvingsflyet måtte nødlande på grunn av motorstopp. Episoden skjedde i 14.30 tiden, melder NRK. Flyet hadde tatt av fra Luftforsvarets flyplass på Kjeller like utenfor Lillestrøm i Akershus kort tid før motorproblemene oppsto. Det var to personer om bord i flyet og begge kom uskadd fra hendelsen, opplyser politiet.
Ingen ble skadet da Helge med Cornell LN-BIF fikk motorstopp og nødlandet på Ekebergsletta i Oslo fredag ettermiddag.
-Flyet, et toseters øvingsfly lettet fra Kjeller og nødlandet på Ekebergsletta på grunn av motorstopp. De to personene i flyet er uskadet, sier operasjonsleder Harald Skjelbred ved Oslo politidistrikt til NTB.
Politiet fikk melding om nødlandingen klokken 14.39. (NTB)
Cornell på Ekebergsletta, sett fra luften. Foto: Jarle O. Mauritzen
Etter tragedien med vår hangar som falt ned i slutten av desember 2002, så har det blitt lagt ned mye jobb i forbindelse med oppbyggingen av 568 igjen. Mange av eierne har i samarbeid med NorrønaFly Rakkestad hjulpet til med restaureringen og det har gått med mange timer gjennom vinteren på Rakkestad.
Skader
Etter at flyet var berget ut fra hangaren, ble det straks satt i gang med demontering av vinger hos Aeromech for å få flyet transportert ned til Rakkestad. Under jobben med demontering av vingene, så ble også de verste skadene sett over og det ble notert ned hva som var skadet.
Av skader som ble funnet sammen med takstmann Tormod Egner, var i hovedtrekk: venstre vinge, tak, vinduer, cowling, haleseksjonen fra cockpit og bakover, halefjær, hjullegger, ski, samt en del små skader rundt på kropp og vinger.
Ut fra NorrønaFly og takstmann sine vurderinger, så var det håp for 568 og forhandlingene med forsikringsselskapet If… startet med tanke på oppbygging. Dette var en prosess som tok noe tid, men etter at If… hadde gjort sine vurderinger, så var det bare å sette i gang med reparasjonen.
Reparasjon
Ut fra skadeomfanget ble det bestilt et større antall deler fra USA og en del deler ble bestemt at skulle repareres. Etter at arbeidet var kommet i gang, gikk ting ganske greit, men vår første deleforsendelse ble skadet under transport til Norge. Speditøren hadde kjørt en truck gjennom kassen og spantet som skulle byttes ut, var dessverre skadet. Det ble gjort en ny bestilling av spantet, men neste spant som ankom var feil. Dette førte til en forsinkelse på det pågående arbeidet og vi fant ut at vi nå ville reparere det spantet som var ødelagt.
Dette var etter NorrønaFly sin vurdering fult mulig med det spantet vi hadde fått og med det gamle. Det nye spantet var skadet i bunn og det som satt på 568 var skadet i toppen. Etter mye jobb og nagling var det nye spantet på, og jobben med å sette sammen halen var godt i gang.
Modifikasjoner
I den perioden Birddog’en sto på Rakkestad, besluttet vi å gjøre noen oppgraderinger på 568 og det ble bestemt at det skulle byttes radio og monteres inn transponder. Vi gikk til innkjøp av en ny Becker radio med remote kontroll enhet, da det er liten plass for å montere inn en standard radio i Birddog. Den radioen som satt der, var ikke ideell og sperret for bruken av primer pumpen. Den nye radioen ble montert under baksetet og men kontroll panelet i instrument panelet.
Transponder var i noen Birddog originalt montert på høyre side i cockpit og vi valgte å gå for denne løsningen. Det ble da en transponder med mode C. Så nå er det bare å vente på at 568 blir friskmeldt og klar for nye lufteturer.
Det har kostet oss blod, svette og tårer, men det ble bra.
Vi forsøker fiskelykken på Vermundsjøen.
Foto: Håkon Bonafede – Vi Menn
MED SKI OG VINGER PÅ FINNSKOGEN
Lavt over det frosne landskapet flyr et lite grønt fly med ski på beina. Vi er på vei innover Finnskogen med isbor og pilkestikke i bagasjen. Langt der fremme ved svenskegrensen venter et islagt vann med sin helt spesielle blanding av flyging og naturopplevelse.
Vinterdagen er så fin som den kan få blitt. Vi krysser Glomma på vei østover fra Kjeller flyplass til Vermundsjøen helt inne ved grensen mot Sverige. Det er bare fire dager siden vintersolverv, men den bleke solen skinner fra skyfri himmel og bader det snødekte landskapet i et gyllent lys. Nede i dalsøkkene, dit solen ikke når, hersker det kalde blå vinterlyset, mens frostrøyken som kryper langs bakken, gjør Finnskogen til en egen trolsk verden.
Over det hele svever vi og nyter naturopplevelsen i fulle drag. Utsikten fra den gamle Cessna Birddog’en er upåklagelig. Ikke så rart, for flytypen var observasjonsfly i Hæren i 30 år fram til 1991, og egner seg derfor godt til å fly lavt og sakte, og til å kare seg ned på primitive landingsplasser. Akkurat det vet Jarle Mauritzen (33) i førersetet alt om. Oslomannen med ulveskinnsluen er en av deleierne i flyet som ble hentet hjem fra Frankrike til Romerike flyklubb for tre år siden.
Om sommeren er den store hobbyen deres å lande flyet på uvanlige landingsplasser; alt fra jorder stilt til disposisjon av velvillige grunneiere, til fylkesveien ved Åsnes, med vegvesenets landingsvelsignelse.
Isbor og pilkestikke
Vintertid venter nye utfordringer når flyet utrustes med skiunderstell. Da blir landingsmulighetene nesten grenseløse. Skjønt, loven om motorisert ferdsel i utmark setter sine begrensninger, og flygerne må på forhånd klarere nøye hvor det er lov å lande hvis de skal unngå bøter som svir. I Sverige, derimot, bare en snau times flytur unna, er det fritt fram for å lande på innsjøene så lenge de holder seg unna nasjonalparkene.
-På Vermundsjøen på Finnskogen synes imidlertid den lokale kaféeieren at det er kjekt med besøk fra oven, og stedet er kommet med på den korte listen over innsjøer i Norge der de kan gå ned uten spesiell tillatelse. Vi flyr i tett formasjon sammen med Espen Aarhus (33) og Terje Erik Loftsgård i en Super Cub, også den med skiunderstell. Men de er forbausende få i Norge, kun et tyvetall aktive flygere praktiserer skiflygingsteknikken.
Planen nå er å friste fiskelykken med isboret og pilkestikka, som ligger nedpakket bak passasjersetet sammen med kjelke og termos. Biter ikke abboren, går det i stedet an å friste gjeddekakene med pepperrotsaus eller nevagraut med flesk på Kafé Finnskog.
Virkelig skiflyging
– To viktige momenter skiller skiflyging fra annen flyging, forteller bushflyger Jarle som tar hobbyen som et artig avbrekk fra jobben som IT-konsulent.
– I landingsøyeblikket må avstanden til snøen bedømmes riktig. Med trær eller andre bakkereferanser går det greit. Om vi bare har en hvit flate å forholde oss til, gjelder det å ha godt med landingsplass og la flyet synke sakte og mykt ned mot snøen. Å være sikker på å komme seg opp i lufta igjen, er den andre utfordringen.
– Overvann er en stor trussel på isen. Under Birddogens fartstid i Hæren hendte det flere ganger at de med nød og neppe klarte å komme seg opp av issørpa.
– Er vi i tvil, setter vi skiene nedpå og holder farten oppe et par hundre meter innen vi letter igjen. Kommer det vann i skisporene, lønner det seg å fly videre. Ifølge håndboken krever ”bikkja” 250 meter for en trygg skilanding, men nøyer seg med mindre under gunstige vindforhold. Persen til Jarle er på 8 (!) meter, men da hadde han stiv kuling midt imot.
Høy risiko
Anvendelige Cessna Birddog fløy første gang i 1949, og tjenestegjorde i Korea og Vietnam som artilleriobservasjonsfly. Over 3000 eksemplarer ble bygd. I Norge hadde Fly-OP-tjenesten tropper på Bardufoss og Haslemoen med i alt 27 fly. 17 ble utsatt for alvorlige havarier, med tap av ni menneskeliv på 30 år, noe som sier mye om risikoen ved å fly ”low level”-operasjoner og å lande på improviserte landingsplasser. Men som oftest gikk det bra. Mest lettet var kanskje flygeren som krasjet med et kraftspenn ved Sandvatnet i Troms i 1981, og som mirakuløst nok klarte å holde seg i lufta med ti meter kraftkabel hengende etter seg.
– For meg er flyet mer en grei måte å komme seg til hytta på Grimsøy i Østfold på. Bedre å ta distansemerket på ski enn å sitte i bilkø, mener Jarle som har ordnet seg med innehaveren av et jorde i nærheten.
Elg i sikte
Utetermometeret viser 20 kalde idet vi kommer inn over skauen for landing på Vermundsjøen. Snøen og frostrøyken får landskapet til å se enda kaldere ut. Ingen tegn til liv i vinterkulda helt til vi plutselig kikker rett ned på en flokk med elg. De kikker tilbake opp mot oss og har ingen hast med å flytte seg – og så lander vi silkemykt på den snødekte isflaten mens snøspruten står som to fontener ut fra skiene. Solskinn, vindstille og intens vinterkulde overalt. Men bak oss er det plutselig skodde. Uroen og iskrystallene fra propellen og snøspruten har vært nok til å forstyrre balansen mellom klarvær og tåke.
Vi takser ut i solskinnet igjen og rigger oss til med isfiskingen helt til neglespretten jager oss inn på kafeen. Så er det på tide å returnere før de få tilmålte timene med dagslys tar slutt. Vi røsker i vingetippene for å løsne metallskiene som har frosset fast. Starter og tar av fra stillestående rett fram. Ingen taksing, venting eller flykontroll å ta hensyn til. Greit slik.
– 24 elg så langt, kommer det over radioen fra Terje i baksetet på Cub’en da mesteparten av returen er tilbakelagt og vi kan se tårnet på Gardermoen stikke opp som en stake fra tåkehavet ute i horisonten. Opplevelsen av å fly lavt over vinterlandskapet, har gjort inntrykk, for jeg fantaserer om hvordan det ville vært å finne et urørt tjern langt inne i skogen, fløyet inn mellom granleggene og satt skiene forsiktig nedpå innen vi forlot snøflaten igjen. Hadde en enslig skiløper kommet forbi, ville han nok ha undret seg over det merkelige skisporet som begynte og sluttet midt ute på vannet. Kunne det vært fra en UFO?
Tekst og Foto: Håkon Bonafede Kilde: MED SKI OG VINGER PÅ FINNSKOGEN – Vi Menn (04.02.2003)
Kjeller (ANB): Seks småfly ble påført skader for mellom to og tre millioner kroner da en plasthangar på Romerike knakk sammen søndag. Store snømengder var årsaken.
Denne hangaren var bueformet slik at snøen lettere skal falle av. Vi sjekket forholdene lørdag kveld og da så situasjonen ut til å være under full kontroll, sier leder i Oslo flyklubb, Leif Nygård, til Romerikes Blad. De store nedbørsmengdene natt til søndag, i kombinasjon med sterk nordlig vind, førte til at mye snø hadde fokket seg på taket. Dermed knakk hele bæresystemet og hangaren raste sammen.
Oslo flyklubb hadde fem fly i denne plasthangaren og i tillegg var tre fly eid av private. To av flyene har klart seg bra. De andre har fått store skader og noen må karakteriseres som totalvrak.
I løpet av natten kom det betydelige mengder med snø som sammen med nordavind gjorde at snøen fokket seg på den ene siden av hangar taket. Dette ble for mye for vår hangar og den kollapset.
Hangar raste – tragedie for 568
Natt til søndag 29.12.2002 kollapset hangaren hvor vår Birddog sto parkert. Dette etter at det kom betydelig store mengder med snø og sterk vind. Snøen la seg i mengder og bare på halvparten av taken. Taket klarte ikke presset, og Birddog 568 så ut som en sammenpresset ølboks.
Søndag morgen leste jeg av telefonsvareren min og her var det en tragisk melding fra HP. Hangaren har rast sammen og Birddog’en er skadet. Ni småfly sto parkert i hangaren og syv av disse ble mer eller mindre knust. I løpet av natten kom det betydelige mengder med snø som sammen med nordavind gjorde at snøen fokket seg på den ene siden av hangar taket. Dette ble for mye for vår hangar og den kollapset.
Det første jeg gjorde etter å ha kommet hjem den kvelden, var å dra til Kjeller og sjekke opp hvordan det sto til. Etter et overblikk over skadene, var det bare å konstantere at det blir lenge til neste flytur med «568». Hele søndagen ble det jobbet med å få flyene ut av hangaren og sammen med en lift ble arbeidet gjort unna i løpet av dagen. Brannvesnet var på plass med utstyr for å tørke opp fuel fra en Cessna Cardinal i hangaren.
Søndag morgen ble flyet tatt inn til Aeromech og vingene, høyderor og ski ble demontert. Flyet ble stroppet fast på henger og transportert ned til NorrønaFly. Vi avventer nå en oversikt over hva som må gjøres for å få «568» flygende igjen, og det vil nok bli noen måneder til.
Foto: Hans Petter Fure ser på sørgelige rester av en nettopp ferdig restaurert Birddog. Foto: Martin Hasselknippe
Kraftig snøfall på Østlandet gjorde at hangarene til både Oslo Flyveklubb og Drammen Flyklubb kollapset i helgen.
Oslo Flyveklubbs hangar på Kjeller knelte for snømassene natt til søndag. Ni småfly sto parkert i hangaren, og syv av disse ble truffet av stålrør fra taket.
– Jeg oppdaget ulykken da jeg skulle måke snø foran hangaren søndag morgen, sier klubbens styreleder Leif Nygårds til Aftenpostens nettutgave.
– Snøen må ha blåst og drevet opp på taket – og det ble for mye for hangaren. Flyklubbens medlemmer jobbet søndag for å redde ut flyene, og brannvesenet måtte hjelpe til med å fjerne flybensin som var lekket ut.
– Fire eller fem av flyene er bare vrak, og umulige å reparere, sier Nygårds. De andre flyene vil bli vurdert for å se hvorvidt det lønner seg å reparere dem. Etter ulykken står klubben igjen med bare ett flyvedyktig småfly, men både hangaren og flyene var forsikret.
Også Drammen
Også Drammen flyklubb ble rammet av værgudene i helgen. Søndag kveld raste taket på klubbens murhangar på Hokksund sammen, og traff fem fly. Dette utløste en nødpeilesender i et av flyene. Hovedredningssentralen på Sola lokaliserte nødsignalet og tok kontakt med klubben. Politiet har foretatt undersøkelser på stedet, og klubbens medlemmer har fått beskjed om å holde vakt ved hangaren grunnet rasfare.
Store mengder snø på Østlandet førte til at to flyhangarer brakk sammen søndag. To flyklubber mistet til sammen ti fly.
For Oslo Flyveklubb var det ekstra bittert da fem av de seks flyene klubben disponerte, ble ødelagt da taket på en plasthangar på Kjeller i Akershus knakk sammen søndag, skriver NTB.
– Vi bygget hangaren på dugnad i fjor nettopp for å hindre at flyene skulle bli ødelagt av is og snø. Og nå har hangaren faktisk ødelagt flyene våre, sier Per Julius Helweg i Oslo Flyveklubb til NRK.
På Hokksund flyplass raste taket på en hangar sammen søndag kveld. Store snømengder er trolig årsaken til at fem enmotors småfly, som tilhører Drammen Flyklubb, ble totalskadd.
Ifølge NRK har verdier for nær ti millioner kroner gått tapt ved de to flyklubbene.
FLYGENDE MUSEUM: To Tiger Mother og en Bird Dog i formasjon er ikke noe sjeldent syn over Romerike. Her er de på jakt etter et egnet jorde til å lande på.
Dette er en deilig måte å bli blakk på” – sier Erling Wiig (29).
Under krigen ble jagerflygerne i Little Norway utdannet om bord i skoleflyet ”Fairchild Cornell”. Nå har en gjeng entusiaster klart å få et eksemplar av legenden på vingene igjen i Norge. Forholdene kunne knapt vært bedre da Erling Wiig (29) inviterer på en kveldstur i baksetet på en ekte ”Fairchild PT-19 Cornell”.
Kveldsola skinner, og temperaturen er fortsatt på riktig side av 20-gradersmerket. Det er ingen ulempe når man skal ut og fly med åpen cockpit. Alle som har kjørt cabriolet en drøy time i 200 km/t, vet at det fort nok blir kaldt rundt øra, uansett temperatur. Tidlig i sommer ble maskinen innkjøpt av et andelslag fra Veteranflygruppen i Nedre Romerike Flyklubb, som har ”redet” sitt på Kjeller flyplass ved Lillestrøm.
Det lille blå flyet har gule vinger med norske flaggstriper, og er litt av en raritet og en flyhistorisk godbit, særlig for norske entusiaster. Cornell-en var den aller første utfordringen for de hundrevis av unge nordmennene som kom seg over til Little Norway ved Toronto i Canada for å starte krigsflygertreningen. De gjorde det som oftest etter en lang og strabasiøs flukt fra hjemlandet. De fleste flyene ble kjøpt for midler samlet inn av folk med norsk tilknytning i USA og andre land som ikke var okkupert.
Little Norway-følelse
Selv om Cornell-en er bygd av duk, furu og kryssfiner, var den både moderne og rask etter datidens standard. Skoleflyging foregikk vanligvis med saktegående to-dekkere. Eneste problem var at modellene med åpen cockpit ble for kalde i den kanadiske vinteren.
– Det ender vel med at vi må sette cockpitdeksel på denne også, slik de gjorde i Little Norway, bemerker Erling Wiig idet vi klatrer om bord. På med hjelm, og dermed fyrer han opp den 200 hesters rekkesekseren. Allerede på vei bortover rullebanen skjønner jeg at flyet er en tidsmaskin for sanseinntrykkene. I hvert fall er det lett å leve seg inn i den adrenalinfylte opplevelsen en norsk ungdom må ha hatt på sin første luftferd med instruktør i baksetet i 1941: Imponerende akselerasjon, høy brumming fra motoren, vindsus i ansiktet og dårlig sikt fremover på grunn av den høye nesen. Kort sagt masse fly å holde rede på.
– Hvor mange timer har du rukket på Cornell-en? roper jeg.
– 10… la meg se, 13 totalt, kommer det over intercom-en, mens Erling rutinert trakterer stikka vel oppe i lufta.
Fant flyet på nettet
Kvelden er perfekt for en gårdsrunde. For klubbens medlemmer betyr det at de tar en runde rundt Romerike i et saktegående veteranfly, og lander hvis de ser et fint jorde – helst etter avtale med bonden. Statens vegvesen kan også være samarbeidsvillig.
– Forrige helg landet vi – med tillatelse – på riksvei 140 ved Flisa, forteller Jarle Mauritzen. Han sitter i Cessna Bird Dog-en i formasjonen vår, som også inneholder et par Tiger Moth dobbeltdekkere og en Piper Cub. Snart suser de ned og lander på et jorde i en sky av høytuster. Erling tar derimot ikke sjansen og flyr videre siden vi er om bord i et såpass sjeldent eksemplar. 29 år gamle Wiig oppdaget Cornell-en på Internett.
– Jeg mailet med eieren borte i USA, kjøpte billett og tok fri fra jobben. Karen var 72 og måpte da jeg kom ned flytrappa, forteller han underveis mot Oslo sentrum.
– You’re young! Var det første han sa og lot meg bo på gutterommet til sønnen under oppholdet. Prisen tilsvarte en Audi A6, omtrent, og det gikk greit siden vi er fire andelseiere. En deilig måte å bli blakk på, er det i hvert fall.
Akrobatikkflyging
En av klubbens målsettinger er at ”vanlige” folk skal kunne lære seg å håndtere disse gamle modellene. Et slags flygende museum der flygingen er viktigst. At veteranflyene virkelig flyr, er akkurat som forskjellen på en levende og en utstoppet løve, mener Erling. Omtrent over Karihaugen nordøst i hovedstaden spør han om jeg vil overta stikka. Følelsen av å sitte ute i kveldsluften og fly er kriblende. Dette må ha gjort inntrykk på ferskingene på Little Norway. Cornell’en er myk og harmonisk på rorene, men krever respekt, er inntrykket da jeg tar et par sirkler over Alnabru. Erling overtar igjen stikka idet mørket faller på og lysene tennes i Oslo sentrum. Vi kikker ned på menneskemaurene på Rådhusplassen, tar noen krappe svinger og stuper ned mot havnebassenget. Maskinen er godkjent for akrobatikkflyging og har lite til felles med en museumsgjenstand.
– Min egen lille tidsmaskin! roper Erling fornøyd. Mon tro om jagerflygerne på Little Norway hadde det like gøy.
Tekst og foto: Håkon Bonafede – Vi Menn Kilde: PÅ VINGENE I EGEN TIDSMASKIN (04.11.2002)
Søndag 6. oktober 2002 møttes vi på Kjeller tidlig om morgenen. Nils Kjus var en av de første og hadde allerede satt over kaffen. Været var rimelig bra til oktober å være og vi var alle ved godt mot.. Vi hadde noen minutter til planlegging av dagens aktiviteter og selv om turen ikke gikk lenger en til Gardermoen, så er det obligatorisk med ”Flight Plan”.
Når vi i tillegg skal fly med veteranflyene ,så krever de sitt av klargjøring og forberedelser for formasjonsflyging. Vi var invitert til Flysamlingen på Gardermoen og vi skulle fly i to formasjons grupper. Den første formasjonen innehold Tiger Moth, Cornell, MH Broussard, Birddog og en Army Cub. Etter at fly og flygere var klare, stilte vi opp for avgang på bane 30 og tok av i en løs formasjon. Når vi kom opp til Nittedal, så samlet vi formasjonen og gikk mot Gardermoen.
Her kom vi inn for en lav overflyging av museet, deretter gikk vi rundt og landet hele formasjonen på bane 19L. Ett vakkert syn som ikke blir sett så ofte på Gardermoen. På flymuseet var det åpent for publikum og de besøkende kunne besøke flyene på samlingen og de som var stilt opp på utsiden av flymuseet også. I løpet av dagens aktiviteter så var det fallskjermhopping av tre veteraner fra fallskjermmiljøet og de gjorde en glimrende oppvisning. Etter noen timer med flyprat, kaffe og vafler så var det på tide å fortsette på dagens aktiviteter. Turen gikk videre til Leirsund airport, et jordet som ligger lagelig til utenfor Mortens residens. Her ble vi bedt på en nydelig lunch med ferske egg fra Mortens høner.
En blid jente i Tiger Moth. Foto: Jarle O. Mauritzen
En nydelig dag på Østlandet, og folk kan glede seg over at Borg Flyklubb arrangerer flystevne på Torsnes. Her er det besøk av modellfly, veteranfly og en overaskende overflyging fra Forsvaret med F-16.
Cessna Birddog
Etter flystevnet på Skien tok Birddog-en turen til Torsnes lørdag ettermiddag, for å delta på flystevnet til Borg Flyklubb. Turen fra Skien lørdag ettermiddag var preget av høy hastighet til Birddog å være, med over 30 knop medvind så hadde vi en bakkehastighet på godt over 130 knop. Dette er bra for en Birddog, men det er ikke så ofte man opplever dette.
Det begynner å bli en tradisjon for meg å delta på flystevnet på Torsnes, og jeg synes det er meget hyggelig å komme til gamle trakter med vår Birddog, og kunne vise den frem både på bakken og i luften. Flystevnet bærer preg av god organisering, og trivelige mennesker som står bak arrangementet. Noe vi deltagere setter stor pris på, og jeg tror dette gjennspeiler seg til publikum og omgivelsene rundt også.
Flyprogrammet
Flyprogrammet har stort innslag av veteranfly på Torsnes denne dagen, foruten Birddog så kan vi nevne Dakota og Harvard fra Torp som er et nydelig syn for tilskuerne. Gutta har fått Norges nye veteranatraksjon til plassen også, en PT19 Cornell. Som er tatt hjem fra USA av ivrige sjeler i Veteranflygruppen i Nedre Romerike Flyklubb. De stiller da også opp med Tiger Moth denne dagen.
Fra Warbirds Of Norway kan vi også se deres velkjente Max Holst Broussard, gjøre en nydelig oppvisning med Henrik Widerøe bak spakene. Bjørnar viser frem sin RV4, LN-BJV. Et hjemmebygget fly som er konstruert for full aerobatic, noe Bjørnar ikke legger sjul på.
F16 i Low Pass
Undertegnede hadde dagen før hørt om piloten som fløy oppvisning på Skien kunne ta en tur innom Torsnes før han satte kursen mot Bodø, noe han skulle forsøke å få til. Rett før han skulle ta av fra Skien ringte han, og informerte om når han ville komme over Torsnes. Dette ble en ekstra godbit for publikum. Det er modellfly og seilfy i luften her denne dagen, og Borg flyklubb har fått et variert program for dagen.
