Speaker info Army Cub

Historiske data generelt 

I 1941 bestilte US ARMY prototyper fra Aeronca, Piper og Taylorcraft. Kravet var et småfly egnet til artilleri observasjon og kommunikasjonsflyging. Alle tre fabrikkene fikk bestillinger på «Grasshoppers», men Piper fikk den største ordren. I første omgang ble 40 eksemplarer av Piper Cub O-59 bestilt. Senere ble ikke mindre enn 7000 varianter av Cub levert. 

Betegnelsen «O» for observasjon ble i 1942 forandret til «L» for liason (kommunikasjon). De neste versjonene var L-4A (bedre synsfelt), L-4B (redusert radioutstyr). Den det ble bygget flest av (1801) var L-4H. Den siste versjonen som produsert under krigen var L-4J. Den hadde propeller med «variabel pitch».

Etter annen verdenskrig kom L-4J med i NATOs program for våpenhjelp i en ny utgave: Den fikk betegnelsen L-18A. Modellen var ikke hensiktsmessig, og valget falt på Piper Super Cub, L-18B (105), for den tyrkiske arme og L-18C (108) til andre nasjoner.

Historiske data – Norge 

Til Norge kom 16 Piper L-18C Super Cub til Feltartilleriets OP-tjeneste (1955). Flyene ble, etter at flygere var utdannet på Værnes, fordelt til de ulike artilleriavdelingene. 

L-18 er et robust fly , lett å operere fra små improviserte flystriper eller landeveier og jorder. Det kunne benytte både hjul og ski-understell. Flyet er ubevæpnet, uten pansring og med lav hastighet. I en kampsituasjon var det avgjørende at flygerne kunne utnytte flyets manøvreringsegenskaper og terrenget fullt ut, for å unngå beskytning fra bakken eller fra andre fly. Oppgavene til FAOPT var å utføre observasjon fra luften, ildledelse av artilleri, rekognosering, kommunikasjonsflyging, meldingstjeneste osv. Flyene hadde utstyr for kontroll av radioaktive områder.

På slutten av 80-årene var flyene så nedslitt at det ble vurdert å skifte dem ut med lette helikoptre. I 1992 var det slutt for FAOPT.