Skrevet av Håkon Bonafede – Vi Menn
.
Under krigen ble jagerflygerne i Little Norway utdannet om bord i skoleflyet ”Fairchild Cornell”. Nå har en gjeng entusiaster klart å få et eksemplar av legenden på vingene igjen i Norge. Forholdene kunne knapt vært bedre da Erling Wiig (29) inviterer på en kveldstur i baksetet på en ekte ”Fairchild PT-19 Cornell”.
Kveldsola skinner, og temperaturen er fortsatt på riktig side av 20-gradersmerket. Det er ingen ulempe når man skal ut og fly med åpen cockpit. Alle som har kjørt cabriolet en drøy time i 200 km/t, vet at det fort nok blir kaldt rundt øra, uansett temperatur. Tidlig i sommer ble maskinen innkjøpt av et andelslag fra Veteranflygruppen i Nedre Romerike Flyklubb, som har ”redet” sitt på Kjeller flyplass ved Lillestrøm.
Det lille blå flyet har gule vinger med norske flaggstriper, og er litt av en raritet og en flyhistorisk godbit, særlig for norske entusiaster. Cornell-en var den aller første utfordringen for de hundrevis av unge nordmennene som kom seg over til Little Norway ved Toronto i Canada for å starte krigsflygertreningen. De gjorde det som oftest etter en lang og strabasiøs flukt fra hjemlandet. De fleste flyene ble kjøpt for midler samlet inn av folk med norsk tilknytning i USA og andre land som ikke var okkupert.
Little Norway-følelse
Selv om Cornell-en er bygd av duk, furu og kryssfiner, var den både moderne og rask etter datidens standard. Skoleflyging foregikk vanligvis med saktegående to-dekkere. Eneste problem var at modellene med åpen cockpit ble for kalde i den kanadiske vinteren.
– Det ender vel med at vi må sette cockpitdeksel på denne også, slik de gjorde i Little Norway, bemerker Erling Wiig idet vi klatrer om bord. På med hjelm, og dermed fyrer han opp den 200 hesters rekkesekseren. Allerede på vei bortover rullebanen skjønner jeg at flyet er en tidsmaskin for sanseinntrykkene. I hvert fall er det lett å leve seg inn i den adrenalinfylte opplevelsen en norsk ungdom må ha hatt på sin første luftferd med instruktør i baksetet i 1941: Imponerende akselerasjon, høy brumming fra motoren, vindsus i ansiktet og dårlig sikt fremover på grunn av den høye nesen. Kort sagt masse fly å holde rede på.
– Hvor mange timer har du rukket på Cornell-en? roper jeg.
– 10… la meg se, 13 totalt, kommer det over intercom-en, mens Erling rutinert trakterer stikka vel oppe i lufta.
Fant flyet på nettet
Kvelden er perfekt for en gårdsrunde. For klubbens medlemmer betyr det at de tar en runde rundt Romerike i et saktegående veteranfly, og lander hvis de ser et fint jorde – helst etter avtale med bonden. Statens vegvesen kan også være samarbeidsvillig.
– Forrige helg landet vi – med tillatelse – på riksvei 140 ved Flisa, forteller Jarle Mauritzen. Han sitter i Cessna Bird Dog-en i formasjonen vår, som også inneholder et par Tiger Moth dobbeltdekkere og en Piper Cub. Snart suser de ned og lander på et jorde i en sky av høytuster. Erling tar derimot ikke sjansen og flyr videre siden vi er om bord i et såpass sjeldent eksemplar. 29 år gamle Wiig oppdaget Cornell-en på Internett.
– Jeg mailet med eieren borte i USA, kjøpte billett og tok fri fra jobben. Karen var 72 og måpte da jeg kom ned flytrappa, forteller han underveis mot Oslo sentrum.
– You’re young! Var det første han sa og lot meg bo på gutterommet til sønnen under oppholdet. Prisen tilsvarte en Audi A6, omtrent, og det gikk greit siden vi er fire andelseiere. En deilig måte å bli blakk på, er det i hvert fall.
Akrobatikkflyging
En av klubbens målsettinger er at ”vanlige” folk skal kunne lære seg å håndtere disse gamle modellene. Et slags flygende museum der flygingen er viktigst. At veteranflyene virkelig flyr, er akkurat som forskjellen på en levende og en utstoppet løve, mener Erling. Omtrent over Karihaugen nordøst i hovedstaden spør han om jeg vil overta stikka. Følelsen av å sitte ute i kveldsluften og fly er kriblende. Dette må ha gjort inntrykk på ferskingene på Little Norway. Cornell’en er myk og harmonisk på rorene, men krever respekt, er inntrykket da jeg tar et par sirkler over Alnabru. Erling overtar igjen stikka idet mørket faller på og lysene tennes i Oslo sentrum. Vi kikker ned på menneskemaurene på Rådhusplassen, tar noen krappe svinger og stuper ned mot havnebassenget. Maskinen er godkjent for akrobatikkflyging og har lite til felles med en museumsgjenstand.
– Min egen lille tidsmaskin! roper Erling fornøyd. Mon tro om jagerflygerne på Little Norway hadde det like gøy.
Tekst og foto: Håkon Bonafede – Vi Menn Kilde: PÅ VINGENE I EGEN TIDSMASKIN (04.11.2002)